Gå til sidens hovedinnhold

« Alltid hyggelig å ta en spasértur i hukommelsens bakgård. Ikke minst når det gjelder musikk»

Når Coronaen traff som lyn fra blå himmel i fjor, så ble det i all kjedsomhet populært å mimre på sosiale medier over ti musikkalbum som har gjort inntrykk under oppveksten. 

Kronikk

Undertegnede var en som kastet seg på trenden, og mimret ivei. Alltid hyggelig å ta en spasértur i hukommelsens bakgård. Ikke minst når det gjelder musikk, da det har blitt en solid hjørnestein i selve definisjonen hvem man dengang var, og senere har blitt.

I min mimring, så forholdt jeg meg i stor grad til 70- og 80-tallets helter. Dette da de musikalske frø ble sådd i tidlig alder, og disse artistene var sannsynlig årsaken til mitt monumentale veivalg om å parkére fotballsko til fordel for en treplanke med fire tykke strenger på. Sa jeg tykke strenger? Æ mente tjukke strænga.

Nevertheless, I en alder av 19, og russedressen var solid parkert i garderobeskapet (med størknede eggeplommer og andre resirkulerte kulinariske opplevelser gjennomsyret fra topp til tå), så nærmet tiden seg for å dra inn i militæret.

Året er 1991. Måneden er oktober. Lørdag den femte. Som et siste sprell før kongens klær ble tredd over oss, så dro et gjeng med jevnaldrende gutter på biltur til Hammerfest. Målet var Polar Rock i Isbjørnhallen på Fuglenes.

Øverst på plakaten sto to norske band. Dream Police og The September When. Begge med sitt andre album i baklomma. Begge med hver sin radiohit som boret ørekanalene til de fleste. Om og om igjen. Vi må ikke glemme at dette er ca. 5 år før internett begynte å bli en allemannsgreie. Folk hørte faktisk på FM radio, og skulle man se noe på skjermen, så fantes det bare to alternativer for finnmarkinger; NRK (uten 1-tallet bak) eller å leie en videokassett i VHS med en gammel film på. I digress as usual.

I Hammerfest slapp vi inn, og moroa begynte. Dream Police kom etterhvert på scenen med sin tungrock som til tider minnet om Whitesnake dyppet i en sørstatsmarmelade. Heftig og gjennomført, men det var ikke derfor jeg var der. Det var det siste bandet som hadde fanget min interesse.

Bandet fra Rogaland. Bandet som messet daglig om at man bare skulle skyte vokalisten, og om du gjorde så, så ville han ta det hele og fulle ansvaret. "Bullet me", ja. En merkelig og fascinerende ny musikalsk opplevelse. Catchy. Heftig blåseriff-signatur på introen, akkompagnert av en jævlig kul uptempo trommegroove, og en fiks basslinje som tørker ut de rette notene på de rette plassene. Skikkelig smarte fills på keyboardet, og en vokalist som hadde selvtillit og gemytt til å regjere centerstage med rette glimtet i øyet.

Når kvelden i Hammerfest virkelig var på hell, så inntok disse siddisene scenen i Isbjørnhallen. Der kom dem. Headlinerne.

Bakerst satte det seg en kar med langt svart krøllete hår og begynte å fisle med tammene, mens resten av gutta begynte å kaste seg på. El-Gitaren. Kassegitaren. Synthen. Bassen. Det kokte opp, og der var det fullt trøkk. Pain het låten, om ikke hukommelsen lurer meg.

Jeg var solgt. Fra første takt. Lyden fra bridge-pickupen på Warwick-bassen opp mot den funky trommegrooven overdynget av -ikke fullt så veldig hemmelige- ghost notes på en høystemt skarptromme. Feit ledende gitar som vandret opp og ned utradisjonelle stier som hører hjemme i jazz og fusion, før dem returnerer til solide rockeakkorder i refrengene. Synth, piano og orgel utvidet til store melankolske landskap som pakket det hele inn i en helt ny og udefinerbar stil innen musikken. Og blå tekster om religion, kjærlighetssorg og smerte fremført med en stemme som heller ikke er til å låse helt fast i tidligere hørte aksenter eller verbal rytme.

Rett og slett genialt. Alt fremført med en selvtillit som ga et umiskjennelig inntrykk om at man nå hadde et band foran seg på scenen i verdensklasse. Låt etter låt så hamret bandet løs med den ene blodfunky skjønnheten etter den andre. Eller "svisker" som det ble referert til fra scenekanten av frontmannen. Morten Abel het han visst. I likhet med sine andre to mobile kolleger på scenen, så var også han relativt tidlig i konserten iført bar overkropp, der han sto å balanserte energisk oppå de to monitor-wedgene foran seg. Sånn circa etter første låt, om jeg ikke husker helt feil.

Bare overkropper i pophistorien er en underlig ting. Det kan sikkert både Samantha Fox og Sabrina skrive under på, men det er en helt annen historie.

Når konserten var over, så var kompisene mine berusede, hadde funnet seg nye damer og/eller anskaffet seg splitternye blåveiser.

Jeg derimot var i en annen verden. Jeg hadde bare en ting limt fast i hodet. Jeg må ha dét albumet. De låtene jeg hadde fått presentert mest fra hele denne kvelden av disse Rogalendingene. The September When. "Mother, I've been kissed". Og tittelen stemte jo temmelig bra. For nettopp den følelsen satt jeg igjen med etter disse drøye 90 minuttene på tampen av lørdag 5 oktober 1991, i Hammerfest. Norges dengang nordligste by.

"Mother, I've been kissed. You sure as hell have", sa jeg til meg selv.

Jeg kom hjem. Det ble søndag. Så ble det mandag, og Jensen fikk omsider åpna musikkbutikken sin. Påtroppende rekrutt Andersen var sannsynligvis første kunde den dagen. Ut løp han igjen med kassetten "Mother, I've been kissed". Rett i Granadaen, og knødde den rett i Denonspilleren. Og der ble den. Helt til jeg skulle i militæret tjue dager senere.

Når baggen ble pakket med kurs for Trøndelag, så lå der en Sharp minikassettspiller med headset, og to kassetter i bagasjen. Metallica "The black album", og The September When "Mother, I've been kissed". Sistnevnte album ble etterhvert avgjørende for å kunne sove om natten gjennom de to siste månedene av 1991 inni det hamrende dieselaggregatet som 12-mannsrommet jeg lå på føltes som. Som det B-mennesket jeg alltid var, og som sovnet sist av alle kompisene, var det et mareritt og være sistemann inn i drømmeland blant 11 andre som hver og en snorket med samme kraft som automatrifla vi alle hadde i skapet ved siden av senga.

Rutinen for å sikre nattesøvnen ble raskt innøvd. Etter middag og daglige gjøremål var gjennomført; Hopp under dyna, på med headset og vent på orgelet til Mama, wont tell you no lies.

«The christian community, that don´t mean a shit to me. They don´t want none of them to be heard.. Look back, be sad. Look ahead, instead..»

Lørdag 5 oktober 1991 var første gang jeg så The September When live. Etter dengang, så har jeg forsøkt å alltid få dem med meg hvor enn det måtte være. Og nå, snart tredve år senere, lørdag 14 august 2021, skal dem stå på en scene i min hjemby. I Nordkapp. I Honningsvåg.

Til dere som har vært heldige å få kjøpt billett; Gled dere!

The September When har gitt ut fem album sålangt. Katalogen er som følger:

The September When (1989)

Mother, I’ve been kissed (1991)

One Eye Open (1993)

HuggerMugger (1994)

Judas Kiss (2008)

Børst støvet av dem, kjøp dem, last dem ned fra iTunes, stream dem fra Spotify, lytt og forbered dere. Inni der en plass er kveldens setliste. Uansett hvordan kveldens låtliste blir, så blir det en aften for historiebøkene.

The September When "Mother, I've been kissed". Produsert av selveste Knut Bøhn i NRKs studio i Stavanger.

Et av tidenes beste album. (PUNKTUM med stor prikk)