Gå til sidens hovedinnhold

Bolyst i vår kommune

Harald Loe-Olsen skriver om bolyst i Nordkapp kommune i dette debattinnlegget.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er prisverdig at det arrangeres bolystdager, med et vimpelprydet Honningsvåg, i tillegg til blant annet gratis konsert med og av byens egne musikere.

Bra trøkk i kinosalen, men med et noe skuffende antall publikummere. Synd, selv om jeg og Kari nok var de to eldste i salen, var det musikk som gikk rett hjem hos alle fremmøtte. Godt jobba!

Hva kan man legge i begrepet «BOLYST».

Hvorfor og nårtid kommer den. Kommer den sigende smått om senn uten at man helt kan si hva som årsaker lystfølelsen? Lystbetont til å foretrekke Nordkapp kommune fremfor andre steder?

Nei, lyst er ikke en abstrakt følelse, den er noe som baserer seg på helt klare årsaker.

Vi i denne delen av landet har hatt og har fortsatt fiske og fangst som hoved næringsgrunnlag og fritids aktivitet for hele befolkningen. Fritt fiske for befolkningen, og kvoteregulert fiske for de som har dette som yrke.

Honningsvåg Båtforening sin småbåthavn i Holmbukt er en utmerket plass for lystbåter og også i noen grad for yrkesfiskere, men allerede håpløst underdimensjonert i forhold til behovet. Her finnes fremlagt ferskvann og elektrisitet, men mangler en del grunnleggende tilbud som drivstoffylling og lagerplass på land.

Båthavna er absolutt med på å fremme bolysten, men her er det mye som kan gjøres bedre.

Det er jo den yrkesaktive del av befolkningen som driver samfunnet fremover, og som på alle måter, i den grad det finnes offentlige ressurser og politisk vilje, må støttes av kommunen på en slik måte at det legges til rette for de næringsdrivende personer og firmaer.

Ta for eksempel sjarkfikerens hverdag. Ofte med egen båt, kanskje en- eller tomanns, henter opp ulike fiskeslag og leverer fangsten til kjøpere på land. Fiskeryrket som i dag gir gode inntekter til både dekning av lønn og driftsutgifter, men hva med den tiden som brukes til forberedende arbeider før man går på feltet, og hva med den tiden som man nødvendigvis må bruke atter dagens tur på havet.

La oss ta et konkret eksempel fra Honningsvåg.

Inne i Vågen har vi tre servicebrygger, som ble satt opp for å betjene fiskernes behov for lagring og landvirksomheten med utstyr og reparasjoner og vedlikehold. Disse brukes i dag i hovedsak til annen virksomhet, rettet om reiselivsvirksomhet og selskapslokaler. Noen båter har kaiplass her men i liten grad areal er innom hus på land. På landsiden av ustikkerpiren for mindre båter og sjarker, er det opparbeidet gangsti og park for gående, men ingen arealer for fiskerne.

Innsiden av Bølgebryterkaia brukes i dag i hovedsak til oppbevaring av kondemnerte fiskefartøy, og kalles populært blant befolkningen for «stillehavet».

Her har vi jo en klassisk mulighet her til å kunne etablere en «ny» sjarkhavn med gode og trygge fortøyningsplasser og med lagerbygning, hvor man får levert servicer som; drivstoffylling, ferskvann, ladestasjon for båter med elektrisk fremdrift, oppvarmede landlokaler, parkeringsplasser og et serviceapparat for fiskeflåten.

Altså, dersom man har et godt og sikkert utkomme, gode arbeidsforhold som også er tilrettelagt av en fremtidsrettet politisk vilje og styring, og at man dermed også får tid til normale fritidsaktiviteter ved siden av jobben, da fremmer man bolyst da. Med andre ord skape bolyst og tilflytting, ikke fraflytting, gjennom å vise vilje til faktiske og praktiske tiltak som etableres i samforstand med i dette eksemplet det lokale Fiskerlaget.

Bolyst, bo godt til en akseptabel kostnad.

Kommunen bør gå i bresjen for å tilby hus/leiligheter på leie/kjøp betingelser. Leie til en ok pris. For eksempel at man får leie med rett til kjøp innen to år, og at innbetalte leiebeløp godskrives kjøpesummen.

Fri barnehage og SFO for alle, uten behovsprøving.

Etablere et KS hvor det bygges et industriutleiebygg myntet på utleie til personer eller firma som vil etablere egen produksjon av for eksempel videreforedling basert på fisk og skalldyr.

Jobbe politisk for å rive ned det høye flybillettprisgjerdet, som hindrer de fleste fra å reise med fly for egen regning. Tur retur Honningsvåg Trondheim for to personer koster nærmere 20 000 kroner. Dette er ikke akkurat noe som styrker bolysten, tvert imot et av de sterke insitamentene for å flytte sørover i landet.

Skal vi kunne ha muligheten til å snu utviklingen med fraflytting, så MÅ det tas tak NÅ. Tomme løfter fra politikeren og kasting av «blår i øyan på folk» holder ikke lenger enn til neste kommunevalg.

Vi skal ikke gå lengre tilbake i tiden en til ca. 1860, hvor vi begynte å få tilflytting til Honningsvåg med en etter hvert ganske dramatisk økning av stedets befolkning, ikke bare fra mindre steder rundt om kring i kommunen, men også ganske mange søringa som flyttet nordover til en del av landet hvor man kunne ta land gratis, og etableres seg både som handelsmenn og fiskere. VI vet at en stor del av den norske befolkningen utvandret til Amerika, men det var faktisk en betydelig «folkevandring» fra bygder sørpå til steder i Nord Norge

Jeg er selv 4. generasjons «innvandrer». Familien kom fra Gudbrandsdalen via Lyngen til Honningsvåg 1860 årene. Mitt nybygde hus står på samme tomt som min farmor hadde hus på før krigen. Nabogata, Larsjorda, er oppkalt etter min oldefar Lars Nilsen.