Gå til sidens hovedinnhold

Dagens spillregulering bør respekteres og styrkes

Generalsekretær Carl Fredrik Stenstrøm i Norsk Bransjeforening for Onlinespill (NBO) hevder i Finnmarksposten 28.03.21 at man i en lisensmodell vil få mye bedre kontroll med spilleproblemer i Norge.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spillavhengighet Norge er uenig i dette. Vi har nylig gått gjennom reguleringsmodellene (lenke: https://spillavhengighet-14cc4.kxcdn.com/wp-content/uploads/2021/03/Pengespillreguleringer-fra-et-brukerperspektiv-Spillavhengighet-Norge.pdf) i de nordiske landene fra et brukerståsted, for å vurdere hva slags regulering vi mener Norge vil være best tjent med for å bekjempe spillavhengighet.

Vår konklusjon er at det ikke står bedre til i Sverige og Danmark, som har åpnet pengespillmarkedene sine for private, utenlandske aktører.

Dette er noen av våre funn:

  • Alle de nordiske landene har et uregulert marked som opererer på siden av loven, uavhengig av reguleringsmodell. En omregulering bidrar til å redusere dette markedet, men stopper det ikke.
  • Reguleringstiltakene i Norge i dag er mye strengere enn i våre naboland. I vår dialog med utenlandske spillselskap, har disse vært tydelige på at de norske tiltakene i enerettsmodellen er for strenge. Eventuelle lisensbetingelser vil måtte være mildere enn dagens norske ansvarlighetsgrad, for at det skal bli attraktivt å søke lisens.
  • Norge har en av de mest restriktive markedsføringsreguleringene. Reklametrykket er høyere i landene med lisensmodell, enn i landene med monopol. En lisensmodell vil måtte inkludere mange aktører, noe som innebærer en mangedobling av spilltilbudet, og at markedsføringstrykket vil øke.
  • Markedstrykket vil øke, mens beskyttelsesnivået må senkes i en lisensmodell. Når det skjer uten at man klarer å stenge det uregulerte markedet ute, forsvinner mye av den gode effekten fra et felles utestengelsesverktøy for alle regulerte spillselskap. I den nylige undersøkelsen «Gambling despite nationwide self-exclution» i Sverige, oppga hele 38 prosent av dem som har stengt seg ute via tjenesten Spelpaus at de likevel har spilt hos uregulerte selskaper.

Slik vi ser det, er både Sverige og Danmark tydelige bevis på at en omregulering ikke har hatt ønsket effekt. Derfor er vår konklusjon at enerettsmodellen, ut ifra brukerperspektivet, vil være det foretrukne alternativet i Norge. Den viktigste grunnen er at en lisensmodell vil måtte inkludere mange aktører, som innebærer en mangedobling av spilltilbudet, og at markedsføringstrykket vil øke. Vi har ingen garanti for at det uregulerte markedet vil bli noe mindre enn i dagens modell, heller tvert imot.

La oss til slutt understreke at det fortsatt er mye ved enerettsmodellen vi er kritiske til. Det er flere ting man bør gjøre for å styrke modellen, og det kan man også lese om i rapporten vår. Like viktig er det at spillreguleringen Norge har respekteres av spillselskapene.

Derfor har vi lyst til å minne Carl Fredrik Stenstrøm om at medlemmene hans i NBO er uregulerte selskaper som tilbyr spill ulovlig i Norge, og det er disse selskapene som står for den største andelen av spilleproblemer her til lands.