Lørdag, 15. januar er det nøyaktig 70 år siden Mk Bale av Båtsfjord ble slept inn til Honningsvåg etter dramatisk havari på Nordkappbanken i full storm, av redningsskøyta assistert av Håkon Strøm på Mk Neptun. Jeg var 8 år den gangen og husker godt da den lå til kai ca. der hvor Mk Børnes har sin faste plass i dag.

Honningsvågbåten Mk Neptun med Håkon Strøm som skipper, reddet båt og mannskap.

Dette fortalte Wilfred Andreassen fra Båtsfjord om 62-fotingen «Bales» dramatiske havari i januar 1952 i et intervju i Kyst og Fjord i 2014:

Klokka 0230 på natta slo første brottsjøen inn flere styrehusvindu. Radiosenderen var kuttet, og ikke minst; sjøen hadde flommet ned i skorsteinen og fylt motoren med vann. Den sto i stein og lot seg ikke starte. Før radiosenderen kuttet ut, hadde de fått sendt ei nødmelding. Men posisjonen var feil oppfattet av redningsskøyta.

Klokka 0800. Mannskapet hadde fått rigget drivanker etter første brottsjø, og de lå mer med baugen opp mot stormen. Mannskapet sitter i kahytten for å høre værmelding. Radioen fungerer og de kan høre de andre båtene på fiskeribølgen. På land har de målt sterk storm med orkan i kastene.

Det er nå de opplever brottsjø nummer to. Mye voldsommere enn den første. Fra kahytten høres den som ei bombe på dekk. For fire år siden var båten ny, bygget i 1948. Den var kraftig bygget, men ble nå alvorlig skadet av vannmassene som flommet over skuta.

Det var en voldsom smell. Kahyttdøra blir sperret av noe på dekk. Kraftkaren Magnus Kiil, tar springfart og bryter ut både dør og dørkarm: Det var et sørgelig syn som møter dem på dekk.

Hele egnarhuset er borte, sammen med alt annet utstyr som sto på dekke og inne i egnarhuset.. Oså livbåten er vekk. Lensepumpa er knust. Begge rekker med rekkestøtter er revet vekk, og sjøvannet fosser inn i hullene som står åpne etter rekkestøttene.

Nå gjaldt det bare å holde skuta flytende. Vi hadde vanlige pøser og noen svære pølsespann å ause med. Spannene gikk fra mann til mann. Førstemann hentet vannet i maskinrommet foran svinghjulet, og sistemann tømte vannet ut vinduet i byssa.

Vi hadde tettet hullene i dekket så godt vi kunne med Melange margarin sammen med det vi fant av filler om bord. Skipper og reder Anders Andersson hadde bunkret for stubblinedrift til havs. Vi hadde flere kasser margarin, og et par kartonger med Viking boksmelk.

All brødmat var ødelagt av sjøvann, så boksmelk skulle bli eneste næring de neste 72 timene. Alle var i ausing, men skiftevis sto en mann utkikk i styrehuset, og en lyttet etter nytt på fiskeribølgen i kahytten.

Når jeg sier at vi holdt på i tre døgn, 72 timer uten hvil og uten mat, så regner jeg den tida vi sto på i ett kjør uten en eneste pause. Sjøvannet fosset jo inn i alle hullene der det hadde stått rekkestøtter. Stormen hadde økt til orkans styrke. Etter at vi var tatt under slep måtte vi fortsatt lense, men det var ikke så intenst som i de tre første døgnene. Hele sjøværet fra den første bråttsjøen den 10. januar klokka 0230, til vi kom inn til Honningsvåg 15. januar, hadde vart i fem døgn, sa Wilfred Andreassen.

Wilfred Andreassen fylte 27 år den dagen de gikk ut fra Båtsfjord, 8. januar 1952.

Alle 10 om bord hadde familie på land. Halve mannskapet kom fra Vardø og de andre fra Båtsfjord. Den eneste informasjonskilden de hadde var det de kunne høre på fiskeribølgen. Det var storm og leting etter «Bale» på Nordkappbanken. Det var mange som engstet seg.

Også om bord visste de at redningsskøyta var på leiting. Men etter hvert forsto de at de leitet i feil posisjon. Nødmeldinga var oppfattet korrekt av Mehamn radio, men redningsskøyta mente de hadde oppfattet posisjonen tydelig, og leitet lenger vest.

Da det gikk opp for oss at de leitet feil sted, begynte det å røyne på. Dette så ut til å kunne ende galt, forteller Wilfred.

På slutten begynte jeg å se ting. Påkjenningen begynte å gå på forstanden løs.

Men så kom en oppmuntring. De hørte på fiskeribølgen at «Neptun» med Håkon Strøm fra Honningsvåg var på leiting etter dem. Han hadde en bedre kurs enn redningsskøyta.

Håkon Strøm fortalte seinere at en mann om bord i «Neptun» hadde hatt et uhell i uværet. Han hadde brukket armen og flere ribbein og hadde kraftige smerter. Skipperen overveide å gå i land med ham.

Men da var det liksom en som klappet meg på skuldra og sa: «Gå ti mil videre på denne kursen». Det var ingen andre enn Håkon Strøm i styrehuset, forteller Wilfred som bestemt tror at det var høyere makter som berget de 10 om bord i «Bale». Strøm fortsatte kursen.

Om bord i «Bale» hørte de at praten fra «Neptun» ble sterkere på fiskeribølgen. De kom nærmere.

Asbjørn Klævik og jeg ble sendt opp på styrehustaket. Vi satte fyr på en fakkel av noen staur tullet inn i ulltepper vætet med parafin. Men vi var uheldige. Akkurat i det vi hadde fyr på fakkelen, ble det fullt måneskinn. Men vi hørte på fiskeribølgen at Strøm hadde sett noe som lignet et lysglimt. Han ropte på alle trålerne i området, sier Wilfred i et intervju med Kyst og Fjord. Nå steg humøret og håpet.

De tente en ny fakkel, og de kunne høre ropet fra den som passet radioen i kahytten:

Håkon har sett oss!!!

Både «Neptun» og etter hvert redningsskøyta kom til. Været var for dårlig til å berge folk fra havaristen. De ble tatt under slep og måtte fortsette ausinga for å holde «Bale» flytende.

Redningsskøyta slepte og «Neptun» fulgte bak for å passe på.

Under slepet ble det noe bedre vær og mindre lekkasje. I løpet av 72 timers slit hadde de glemt både sult og behovet for hvil. Så merket de utmattelsen. De var så slitne, forteller Wilfred Andreassen, at det var akkurat som om de var fulle, og helt uten kraft.

I Honningsvåg hadde Walter Gabrielsen som var sekretær i Finnmark Fiskarlag, ordnet med hotellrom, mat, tørre klær og legetime.

Vi var tre mann som ikke hadde behov for legehjelp. Men det er klart at påkjenningen ble sittende lenge i sinnet. Da vi seinere ble ført med redningsskøyta til Båtsfjord, var vi livende redd hver gang en sjø smalt i skutesida.

Vi berget livet, og den knuste båten ble slept i land. Men det som skjedde kan ikke kalles for annet enn en ulykkeshendelse og et havari, sier Wilfred Andreassen. For rederen var hendelsen ruin, og fiskerne tapte linebruket som de sto for, kan man lese i intervjuet med Kyst og Fjord.

Det skulle vise seg at stempelstanga i den tosylindrede 84/110 hk Brunvold-motoren, var bøyd så mye at den var umulig å starte. Brottsjøen hadde presset sjøvann inn i motoren via skorsteinen på styrehustaket, og stempelet skar seg fast.

«Bale» var for sin tid en moderne og vel utrustet båt. Men dette var lenge før GPS, kartplotter og radar.

Den dramatiske turen med kutteren «Bale» gikk fra 8. januar til 15. januar 1952. De skulle fiske på Nordbanken øst i Barentshavet. Men en stor mengde tyske og engelske trålere, gjorde at de gikk vestover til Nordkappbanken. Det blåste austlig kuling som natt til 10. januar hadde økt til ble til full og sterk storm med orkan i kastene.

Det var ikke bare Bale som havarerte denne stormfulle dagen i Barentshavet, også Mk Varulven, begge 60 fotinger led havari denne dagen i samme området, og begge kom til land med hele mannskapet i behold. Verre gikk det med Mk Brodd 1 ca. 30 mil lenger nord. Den forsvant sammen med hele mannskapet.

Problemet som disse fartøyene hadde er en svakhet i konstruksjonen ved innfestingen av rekkestøttene, som er festet i tomrommet mellom ytterhuden og garneringa. De var nok styrkeberegnet utfra at høyeste trykk ville være mot yttersida av rekka. I dette tilfellet kom trykket mot rekka fra innsiden, altså fra den siden om var svakest.

Det viser seg at når bølgene er så store at de slår inn over skuta og fyller dekket med vann, ikke sjøsprøyt, men solid vann, kanskje et lag på en halv meter tykkelse eller mer i dynamisk bevegelse fordelt over hele dekket, da snakker vi om en vekt i bevegelse på 40 tonn som tordner mot rekkene på alle sider av fartøyet. Innfestingen av rekkestøttene knekker, skylles over bord, og man får en enorm lekkasje inn i fartøyet gjennom et stort antall åpninger der hvor rekkestøttene sto. Man kunne heller ikke komme skikkelig til for å tette lekkasjene fra innsiden av fartøyet på grunn av sammenhengende garnering mot innsiden av spantene.

Flaks, sjømannskap og utholdenhet og en erfaren og uredd redningsmann, nemlig Håkon Strøm fra Honningsvåg, førte til at mannskap og fartøy ble reddet denne gangen.

I ærbødighet til minne om de brave menn som fristet en risikofylt tilværelse på vår stormfulle kyst til beste for sine og kystsamfunnet.