Det å bo, jobbe og leve i Finnmark har i min korte levetid vært beskrevet på ulike måter. Og selvsagt før den tid også. Gjennom historiske nedtegninger, litteratur, kongesagaer, forordninger, forskning, oppdagelsesreisende, gjestearbeidere, handelsreisende, eller nessekonger til dagens fortellinger fra turister, bedrifter, politikere og flere til. Forresten, vi finnmarkinger er jo selv historiefortellere. Det skal jeg komme tilbake til.

Selv vokste jeg opp i industribyen Hammerfest. Byen lukta utprega av fisk. Jeg synes bestandig lukta var ubehagelig. Men når jeg klagde på det svarte pappa alltid: «at det var lukta av peng». Det er på grunn av ressursene i havet og på vidda som har gjort at vi har bosatt oss i Finnmark. Vi har i årtier høstet av naturressursene. Enten det er reinen på vidda, torsken langs kyst- og fjord eller hydrogen og petroleum. Finnmarkingen er djerv og har enn ukuelig optimisme. Selv om livet kan være mørkere enn mørketida av og til, så vet vi at lyset og midnattssola kommer, og lyset er der hele døgnet. Så vi kan si etterpå: «vi sto han av».

Bildene er mangfoldige, eventyrene er mange – med både positivt og negativt fortegn. Det er ingen tvil om at Finnmark gir mange og ulike assosiasjoner. Vi har vår historie. Vi har vår natur og kultur. Vi har store naturressurser som har meget stor betydning for både Finnmark og nasjonen Norge.

Ressursene skaper verdier, de gir veldige muligheter. Selvsagt er det diskusjoner om forvaltning, eierskap og andre interesser rundt disse. Jeg tilhører de som har en positiv tilnærming til disse fortrinnene som finnes i hav og på land – enten vi snakker mineraler, energi, fisk eller reiseliv for å ta noen eksempler.

Så er det selvsagt andre fortellinger om Finnmark. Vi har opplevd ulike stempel og utsagn: Noe har vi ledd av, mens andre har vi måtte forholde oss til, enten vi har likt eller ikke. Som Solberg-regjeringas regionreform med tvangssammenslåing av Troms og Finnmark. For fire måneder siden fikk landet ei ny regjering. I den politiske plattformen for regjeringa er regioner og distrikt blitt mye mer viktige enn de siste åtte årene. At Troms og Finnmark igjen skal bli egne fylkeskommuner er en del av dette. Fylkesrådet for Troms og Finnmark har hatt det samme mantra i over to år, og jeg ser fram til Stortingets behandling av oppdelingssaken. Arbeiderpartiet kommer til å være en aktiv bidragsyter for det nye Finnmark.

Andre fortellinger er opptatt av folketallet, nesten som om Finnmark alene har utfordringer med folketall. Økonomi brukes på samme måte. Jeg tror det er nasjonale grep som heller kan styrke demografien og samfunnsutviklinga – sammen med de som skal styre i nye fylkeskommuner. Styring av de ressurser som finnes i eget fylke gjøres best av de som bor i Finnmark og de som folket velger. Vi som bor her, vet avstanden fra Sør-Varanger i øst til Borkenes helt i sør. Regelen om at de som kjenner best hvor skoen trykker, best vet løsning og kan selv gjøre sine egne vedtak. Dette er et viktig demokratisk prinsipp, og jeg ser fram til å møte et nytt Finnmark fylkesting med representanter fra hele vårt flotte fylke neste høst.

Jeg tenker at det å ha troa på eget fylke, på de vi har, på det vi er og ikke minst det vi skal gjøre, er den beste retninga for Finnmark.