(iFinnmark)

Våre medlemskommuner har i møte med Klima- og miljødepartementet (KLD) 30. november 2021, samt i e-poster videresendt fra KLD til Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Olje- og Energidepartementet 10.12.2021, satt fokus på kommunenes utfordringer tilknyttet vårt ansvar for ivaretakelse av god arealplanlegging og et robust utviklingsarbeid.

Vi opplever et stadig økende press på arealene i våre kommuner, både på land og i sjø. Vern, båndlegging og hensyntakelse av eksisterende næringer, natur og klima, kulturer og urfolksrettigheter skal og må kombineres med planer for økt næringsaktivitet og utbygging av kritisk infrastruktur. Dette for å sikre videre utvikling, økt verdiskaping, økt bosetting og strengere krav til beredskap for innbyggerne i Vest-Finnmark. Våre kommuner tar sin del av ansvaret for å sikre at vi når de nasjonale målsettingene på de ulike områdene. Og alt dette skal og må skje i lys av «det grønne skiftet».

Dagens utvikling utfordrer kommunenes selvstyre på disse områdene, men noe forskjellig;

  • Når det gjelder utfordringene med vern og båndlegging i statlig regi, har kommunene dialog mot aktuelle sektorer, direktorat og departementer. Her opplever våre kommuner også å bli hørt, senest i saken om arealomfanget for marint vern av Lopphavet.
  • Når det gjelder utfordringer tilknyttet utøvelsen av reindriften og annen aktivitet tilknyttet denne næringen, holdt opp mot behovet for etableringer av nye næringer og infrastruktur, er opplevelsen noe annerledes. Kommunene opplever å ha god dialog med de fleste reinbeitedistriktene på lokalt nivå, men dessverre har man i den senere tid opplevd at det ikke er rom for dialog om mulige løsninger med samiske organer og organisasjoner på regionalt og nasjonalt nivå. Med klare uttalelser fra bl.a. Sametinget og NRL (Norske Reindriftsamers Landsforbund) om at man «ikke har noe areal å avse som følge av den totale belastningen for reindriftsnæringen», er det ikke lenger gitt noe handlingsrom for at dialog og drøftinger kan bidra til å komme frem til gode løsninger i fellesskap.

Når det kommer til pkt. 2 ovenfor vil kommunene i Vest-Finnmark Rådet påpeke at følgende elementer også må tas med i de videre drøftinger og dialogen som nå må finne sted:

  • Våre medlemskommuner og våre fastboende innbyggere har de siste 50 årene opplevd at antall rein har fordoblet seg i våre kommuner; fra 39304 reinsdyr i 1969 til 78729 reinsdyr i 2020. I 2010 var det registrert 104820 reinsdyr i våre medlemskommuner. Parallelt med dette har man hatt en utvikling der innføringen av motoriserte hjelpemidler utgjorde en fundamental driftsendring for reindriften for å gjøre gjeterarbeidet lettere. Innføringen av ny teknologi var således den viktigste enkeltfaktoren som har gjort det mulig å opprettholde den store økningen i reintallet de siste 50 årene (se pkt. 1 i drøftingsgrunnlaget som er vedlagt denne uttalelsen).
  • Den formidable økningen i reintallet medfører også økt beitetrykk på reinbeitene i våre medlemskommuner (se pkt. 2 i drøftingsgrunnlaget som er vedlagt denne uttalelsen). Antall rein pr km2 har i enkelte kommuner økt både 4 og 5 ganger de siste 50 årene.
  • I samme periode har det vært en meget sterk reduksjon i antall enheter i landbruket, noe som har medført at store arealer som har vært benyttet som beite-, slåtte- og dyrkingsmark nå har blitt tilgjengelig for andre beitedyr (herunder rein). I perioden 2010-2020 har det i de tre kommunene Alta, Hammerfest og Porsanger alene vært en reduksjon på 2509 dekar (2,51 km2) benyttet areal til landbruksformål. Det er vanskelig å finne tall for alle våre 7 medlemskommuner for de siste 50 årene, men det er ikke vanskelig å trekke konklusjonen om at det er frigitt store volumer av landbruksarealer i Vest-Finnmark (se pkt. 3 i drøftingsgrunnlaget som er vedlagt denne uttalelsen).

Reindriftsnæringens utvikling i Vest-Finnmark de siste 50 årene, der både antall rein totalt og antall rein pr km2 er mer enn fordoblet og motorisert driftsutøvelse har blitt normen, har dessverre (og kanskje naturlig nok?) bidratt til å øke konfliktene mellom reindriften og innbyggerne i vår region.

I tillegg har det blitt reduserte muligheter for kommunene når det gjelder å avsette arealer til næringsutvikling og kritisk infrastruktur. Den økte motoriserte driftsutøvelsen av næringen har bidratt til ytterligere problematikk med tanke på «fotavtrykk» i sårbar kystnatur, samt utspredelsen av reindriftens bruk av arealer i våre kommuner.

Kommunene i Vest-Finnmark registrerer som nevnt at Sametinget og ulike organisasjoner signaliserer at «grensen er nådd» for etablering av nye og arealkrevende utviklings- og infrastrukturprosjekter i Finnmark. Fra Sametinget og organisasjonene begrunnes dette standpunktet i all hovedsak med reindriftens behov for arealer, for gjennom dette å ivareta samisk levesett, kultur og urfolksrettigheter.

Samtidig opplever kommunene at andre grupper av Finnmarks befolkning og næringsliv gir uttrykk for at man opplever at det jobbes for at det skal bli vanskeligere å nyttiggjøre seg våre felles naturressurser, for slik å kunne ivareta norske, kvenske og sjøsamiske tradisjoner for utmarksbruk (herunder etablering av bl.a. hytter i områder for jakt, fiske og rekreasjon), sanking og ferdsel i naturen. Dette er viktig for svært mange som velger å være bosatt i Finnmark.

Vest-Finnmark Rådet anerkjenner at reindriften er en viktig kulturbærer for det samiske samfunnet i Finnmark. Men vi vil også påpeke at reindriften alene ikke representerer den totale samiske kulturen og samiske næringsutøvelsen i vår region. I dag har ca. 2200 mennesker i Finnmark tilknytning til reindriften (kilde: regjeringen.no), noe som innebærer at det er ca. 73000 innbyggere som er tilknyttet annen næringsvirksomhet i Finnmark. Den samiske kulturen er også avhengig av velfungerende lokalsamfunn for å kunne eksistere og utvikle seg videre. Den samiske identiteten i våre kommuner er i stor grad tilknyttet det sjøsamiske.

Den samiske befolkningen driver stort sett med annen næringsaktivitet enn reindrift og kombinasjonsdrift, og mange har i likhet med resten av befolkningen i Finnmark og Norge skiftet arbeidssted fra primærnæringene til sekundær- og tertiærnæringene. Allerede i 1980 var kun 20 prosent av samene sysselsatt i primærnæringer, som i tillegg til reindrift omfatter blant annet landbruk og fiskeri.

I 2006 var andelen sysselsatte i primærnæringene i de samiske områdene redusert til 6 prosent. Reduksjonen i antall sysselsatte i primærnæringene i de samiske områdene har dermed hatt den samme nedadgående trenden som i resten av landet. (kilde: Samiske tall forteller 2, s.75-77, utgitt 2009).

Dersom kommunene i Finnmark skal lykkes med å snu dagens negative befolkningsutvikling er det viktig at vi kan fortsette å utvikle både de tradisjonelle naturbaserte næringene og de nye næringene som gir grunnlag for andre typer kompetansearbeidsplasser enn de vi har i dag.

Kommunene i Vest-Finnmark er av den formening at det er «rom nok for alle» i Finnmark, gitt at vi klarer å balansere og gjøre de riktige vurderingene av «fotavtrykket» når det gjelder avveiningen mellom nye næringsetableringer, nye arbeidsplasser, de eksisterende næringene og klima/miljø/natur. Gjensidig forståelse gir grunnlag for at man kan utvikle seg side om side.

Vest-Finnmark Rådets medlemskommuner vil uttrykke vår bekymring med tanke på de steile frontene som er i ferd med å etablere seg i tilknytning til bruken av arealene i våre kommuner. Når vi ser den sterke veksten som har funnet sted i reintallene i våre kommuner de siste 50 årene, kombinert med økende bruk av motoriserte kjøretøy i driften som bl.a. medfører arealutspredelse, har det dessverre blitt slik at kommunene føler at vi i de siste planperiodene for våre arealplaner har måttet hensynta en reindrift som krever hevd og fortrinnsrett på stadig større arealer i den enkelte kommune (hver planperiode er normalt 12 år, og arealplanen skal revideres hvert 4. år).

All næringsvirksomhet i Finnmark, også reindriftens næringsutøvelse, må utvikles med tanke på både biologisk, økonomisk og sosial bærekraft for samfunnene som helhet. Utviklingen av reindriften må igjen vektes opp mot at også andre deler av samisk, kvensk og norsk næringsutøvelse har sin rettmessige plass i utviklingen av Finnmark. Samtidig skal reindriften ivaretas iht. vedtatte urfolksrettigheter.

«I Karasjok og Vest-Finnmark har et for høyt reintall over lang tid medført lave slaktevekter og en betydelig reduksjon av lavressursene på vinterbeitene. Dyr med redusert kondisjon, i kombinasjon med rovdyrbestander og slitte vinterbeiter, innebærer en økt sårbarhet for tap under ugunstige klimatiske forhold. Disse forholdene har til sammen påvirket den langsiktige produktiviteten i Karasjok og Vest-Finnmark negativt. Ut ifra målsetningen om en økologisk og økonomisk bærekraftig reindrift er det et stort potensial som kan realiseres i Vest-Finnmark og Karasjok gjennom å tilpasse reintallet til arealene og øke det prosentvise slakteuttaket betydelig i tiden fremover» (kilde: Ressursregnskap for reindrifta 2020-21, Landbruksdirektoratet).

Selv om Vest-Finnmark reinbeiteområde i 2020 hadde et reintall på 78.729 rein, omtrent på nivå med øvre fastsatt reintall på 78000 rein, påpeker likevel Landbruksdirektoratet følgende:

Vest-Finnmark Rådets medlemskommuner mener at det er på tide at vi tør å ta debatten om hvordan alle nåværende og fremtidige innbyggerne i Finnmark (uavhengig av opprinnelse) skal få tilgang på spennende og utfordrende jobbmuligheter og være sikret at kritisk beredskapsinfrastruktur etableres på samme nivå som i resten av Norge. Dette samtidig som at våre kommuner selvsagt skal fortsette med å bidra til å styrke og utvikle samisk språk, kultur og identitet.

Og hvordan kan vi fortsette å legge til rette for felles bruk av allmenningen til friluftsliv og utøvelse av vår tradisjonelle sankings- og jaktkultur, samtidig som en reindriftsnæring (som må være tilpasset beitegrunnlaget og med et øvre reintall fastsatt i lys av historisk utvikling) blir hensyntatt? En nøkkelfaktor i dette er avklaringer omkring disponering og råderett over arealene og ressursene i Finnmark og i den enkelte kommune. Dette er et ansvar våre kommuner både er lovpålagt og beredt til å ta, og nødvendige drøftinger vi er klare til å ta del i.

Vest-Finnmark Rådet ser frem til videre dialog med de aktuelle departementer, direktorater og sektormyndigheter i sakens anledning.