Gå til sidens hovedinnhold

Havet gir og havet tar

UKESLUTT

(iFinnmark)

– Vi er et lite samfunn, hvor de fleste er fiskere eller i familie med fiskere, så denne tragedien har gått inn på oss alle. Men samtidig handler det først og fremst om familien som står midt oppi dette.

Ordfører Eva Danielsen Husby i Hasvik kommune sa det vi alle føler etter forliset utenfor Slettnes i Gamvik søndag 9. januar.

Remi Andre Nilsen (43) og faren hans Reidar Nilsen (74) fra Hasvik omkom under den tragiske hendelsen.

Ordfører Husby i den lille kystkommunen med under 1.500 innbyggere fortsatte:

– Alle kjenner alle, og vi er preget av det. Når man lever i et fiskerisamfunn, vet man at ulykker kan skje, men man er likevel aldri forberedt på det. Det er tøft for alle, men alle kommer sammen og bidrar.

Les også

Ordfører om ulykken: – Har gått inn på oss alle

Et gammelt munnhell sier: «Havet gir og havet tar». For havet gir oss enorme inntekter fra fiskeriene, noe som skaper kjærkomne arbeidsplasser og livsgrunnlag for våre fiskevær langs Finnmarkskysten.

Men havet kan også være nådeløst og ta våre kjære, slik vi opplevde sist søndag.

Les også

Torfinn, Synøve og Stig fant Remi Andre etter kort tids leting: – Meningsfylt å finne ham

Jeg er selv sønn av en fisker. Min avdøde far, Gunvald, var eier og skipper på en rekke båter opp gjennom karrieren. Jeg har heldigvis ikke mistet noen av mine kjære på havet. Men jeg har vært redd for dem mange ganger. For pappa, og for onkel Erling som bestandig var én i mannskapet hans. For gammelonkel Gudmund. Og for pappaene til mine kompiser i Kistrand som var i samme situasjon. Ofte var det – unnskyld språkbruken – et helvetes uvær når de var ute for å sikre det daglige brød.

Jeg har selv kjent på kroppen hvor godt det er å ha en redningstjeneste som fungerer. Jeg var bare en liten guttunge som gikk i grunnskolen da dette skjedde. Men jeg husker synsinntrykket som det var i går. Jeg var ute og lekte, da jeg plutselig så pappa og onkel Erling komme hjem. De klev ut av en bil som hadde kjørt dem hjem fra Lakselv. De bar med seg to store, oransje drakter, som dryppet av vann.

Siden fikk jeg vite hva som hadde skjedd. Pappa og onkel Erling var ute på fiske i Porsangerfjorden da de plutselig oppdaget brann i maskinrommet, som lå bakerst under styrhuset. Brannen var eksplosjonsartet, og de så raskt at de ikke hadde noen mulighet til å slukke den på egen hånd. De tok derfor på seg redningsdraktene, satte redningsflåten på havet og kom seg unna den brennende fiskebåten.

De hadde fått varslet på VHF-radioen at de gikk i flåten, og trengte å bli berget. De ble derfor litt senere plukket opp av redningsmann og resten av mannskapet fra et Sea King-redningshelikoptret fra Banak.

Dagen etter fikk jeg være med da pappa, onkel og noen andre voksne dro ut med en plastbåt for å se om det var noe igjen av fiskebåten vår. Det vi fant, var bare de svarte, forkullede restene av kjølen på båten som lå og duppet i havet. Brannen hadde først blitt slukket da havet selv fikk være brannmann.

Vi hadde mistet familiebedriften vår. Men pappa og onkel hadde berget livet! Jeg reflekterer ofte hvordan familier har det, som ikke er like heldige, etter at uhellet rammer brått og helt uventet.

Jeg vet ikke om det er disse opplevelsene som gjorde at jeg ikke ble fisker som min far. Eller om det er mer trivielt; at jeg er en makelig sjel som ikke synes det er romantisk å stå opp i grålysninga, for å dra garn med kalde fingre. Og når en slitsom dag er over, sove i samme lugaren som fire andre svette, snorkende mannfolk.

Én som tok et bevisst valg om ikke å bli fisker etter at havet tok hans kjære, var gammelordføreren i Porsanger, Bjørn Kåre Søderholm. Han er for lengst pensjonist fra jobben som flygeleder og ordfører, og bor nå på Jessheim. Men da han var 11 år, bodde han i Kamøyvær på Magerøya. Det var mandag 12. januar 1959 da den 48 fot store M/K Meteor gikk ned. Og tok Bjørns far og hele resten av mannskapet med seg. Etter de omkomne satt fire enker og i alt 22 barn.

– Båten var eid av min bestefar, Arthur Søderholm, og hans bror, Johan. Bestefar var gått på land på grunn av sviktende helse, og de som drev fiske med Meteor, var hans tre sønner Charles, Rolf og Arnulf, hans sønnesønn Gustav, samt Birger Nilsen og Hermann Iversen, forteller min venn Bjørn.

Han medgir at han fikk flashback da han hørte om den tragiske hendelsen i Gamvik søndag:

– Jeg føler veldig med de som er rammet. Det er så mange likheter. En familie som rammes så hardt ved at flere i familien går bort samtidig. Etter Meteor-forliset var det faktisk en debatt om så mange fra samme familie kunne jobbe på samme båt, forteller Bjørn.

Han føler også sterkt med familien, fordi Reidar Nilsen (74) fortsatt ikke er funnet.

Les også

Avslutter søk etter Reidar (74): – Kan ikke fortsette søket uten risiko for letemannskapet

– Vi fikk heller ikke en grav å gå til. Spekulasjonene var at Meteor gikk på en sjømine fra krigen. Ingen av de omkomne ble noen gang funnet. Det finnes tusenvis av minnestøtter satt opp langs Norges kyst for å minnes de som gikk bort, men aldri fikk en grav på land, sier Bjørn Søderholm.

Les også

Søker med undervannsrobot etter Reidar (74): – For oss er det viktig å finne den savnede, for de pårørendes skyld

En annen likhet er at folk i Finnmark brydde seg. I Vest-Finnmark Arbeiderblad (Finnmark Dagblads forgjenger) fra den gang, kan jeg lese at det ble startet innsamlingsaksjon til de etterlatte. I dag er det startet såkalte Spleiser, både for å samle inn penger til den omkomne Remi Andre Nilsen (43) sine etterlatte, og det samles penger til en fortsatt leiteaksjon etter savnede Reidar Nilsen (74).

Les også

Pengene strømmer inn til privat leteaksjon etter Reidar Nilsen: – Givergleden har vært veldig stor

Jeg valgte i likhet med Bjørn å bli landkrabbe. Men med min bakgrunn har jeg ekstra respekt for de som har valgt fiskeryrket.

Og jeg har, i likhet med min venn Bjørn, dyp respekt for de som har som jobb å gjøre deres hverdag tryggere, som mannskapene på redningshelikoptrene og på redningsskøytene. Og jeg har respekt for «blålysetatene» som trår til når vi trenger hjelp. Min største honnør går likevel til de frivillige mannskapene som stiller opp etter slike ulykker. Det er noe av det vakreste med Norge: At vi stiller opp for hverandre.

Les også

Massiv leteaksjon ved Slettnes etter savnede Reidar: - Klart vi stiller opp

Én omkommet fisker på havet, er fortsatt én for mye. Og det er ingen trøst for de etterlatte som har mistet noen: Men heldigvis dør det ikke så mange på havet som før. Fiskebåtene har blitt sikrere. Og vi har en profesjonell redningstjeneste. Midt på 1800-tallet slukte bølgene i overkant av 700 nordmenn hvert år – flest fiskere. Igjen på land satt hundrevis av familier i bunnløs sorg og ofte økonomisk ruin etter tapet av fedre, sønner, brødre og ektemenn.

Jeg er derfor glad for at det ikke er slik lenger. Og jeg er glad for at vårt rike land – som stadig får dårligere råd – har tatt seg råd til å kjøpe inn nye redningshelikoptre. Mannskapene på basen på Banak i Lakselv har allerede begynt å forberede seg på den nye hverdagen. For i år kommer endelig den nye SAR-queen til Finnmark, for å avløse arbeidshesten Sea King. Dermed kan mannskapene fortsette, under sitt motto: «Trygg havet».

Til slutt vil jeg sende mine varmeste kondolanser til alle de som har mistet sine kjære på havet. Og lyse fred over deres minne.

Kommentarer til denne saken