«En bauta er borte. Takk for alt, Nils, og hvil i fred»

Av

– Etter et langt liv som var fylt av stor omsorg for familien, hardt arbeid med reindrift, samt årlig reinflytting fra vinterbeite til sommerbeite og tilbake, har han nå lagt ned vandringsstaven, skriver Christel Anna Teifer.

DEL

MeningerNils Mikkelsen Somby, reineier fra Karasjok, gikk bort søndag 7. juli 2019, 77 år gammel.

Nils M. Somby ble født under vanskelige forhold under 2. verdenskrig, 12. mai 1942, i Magerøysund, Nordkapp. Foreldrene drev også med reindrift, så det var en selvfølge at Nils og familien hans har drevet med rein og har fulgt reinflokken hver sommer til Magerøya, og om høsten tilbake til Karasjok og Finnmarksvidda.

Gjennom mange år på Nordkappøya og gjennom sommerleiren til familien på Nordkappveien har han blitt kjent nesten over hele verden. Et besøk hos Nils har blitt, både for turistene og lokalfolk, et velkomment og spennende stopp over mange år, samt en liten prat om reinen, været osv. Nils har ikke bare blitt kjent av turistene, som har vært på Nordkapp flere enn en gang, men også kjent for sine suvenirer av rein, håndlaget av han og kona Anna. De ble ettertraktet. Media både i Norge og i utlandet har skrevet om Nils. Allerede i 2004 kunne man lese i Aftenposten at Nils var verdens mest fotograferte same. Han var et forbilde i Sapmi, når det handlet om formidling av samisk kultur og historie til folk, som var interessert i det. Det var aldri for mye for ham å besvare spørsmål fra besøkende, tålmodig, vennlig og alltid med godt humør, og hver dag i lag med en av sine firebeinte venner, som var like ofte fotografert som Nils.

Reindrift var ikke bare et yrke, som han har videreført fra generasjonen før, reindrift var som en livsstil for ham. Omsorgen for reinsdyrene var utmerket, og det viktigste var at reinen hadde det bra. Det gjaldt også i litt stressede situasjoner, som kalvemerking og slakting, som hvert år har foregått på øya. Det spesielle forholdet til dyrene var tydelig når man så hvordan han behandlet dyrene. Han var den gode reingjeteren, som presten sammenlignet med den gode gjeteren i bibelteksten under begravelsen.

Nils hadde god kommunikasjon med lokalbefolkningen, når det dukket opp klager om reinsdyr i byen, særlig i varme somre. Han hadde forståelse for innbyggerne, men henviste til at reindrifta er en naturbasert næring, og når det er varmt, er det slik at reinen søker seg skyggefulle steder, eller trekker ned fra fjellet mot sjøen og sentrumsområder, dessuten er innsektplage mindre der. Han viste forståelse for lokalbefolkningen, men håpet også på forståelse for reindrifta, og var interessert i å finne en løsning gjennom god kommunikasjon.

I travle sommermåneder mellom kalvemerking, turister på sommerleir nesten døgnet rundt og det vanlige arbeidet i reindriften, var han dessuten ofte den eneste som ble spurt om han kunne finne folk som hadde gått seg bort på øya, særlig hvis været var så dårlig at verken politi eller helikopter kunne komme frem. Da var Nils til stede, og hvis det gjaldt flere timers kjøring med firehjuling over øya, fant han folk og reddet de savnede ut av farlige situasjoner. Politiet og ikke minst de savnede, var alltid veldig takknemlige og beskrev innsatsen som formidabel. Men Nils ville ikke betegnes som en helt, og beskjeden som han var, sa han at det er en selvfølge at man måtte dra ut ved slike hendelser. Han var alltid til stede, enten det handlet om å hjelpe mennesker eller dyr.

Jeg har aldri hørt at han har klaget over for mye arbeid, stress med mange turister om sommeren, eller for lite søvn. Hvis man spurte han, som virkelig har jobbet nesten døgnet rundt, selv etter han hadde gått over i alderspensjonistenes rekker, når han sover, da svarte han: Jeg kan sove om vinteren. Nå skal han sove for alltid.

Etter et langt liv som var fylt av stor omsorg for familien, hardt arbeid med reindrift, samt årlig reinflytting fra vinterbeite til sommerbeite og tilbake, har han nå lagt ned vandringsstaven.

En bauta er borte. Takk for alt, Nils, og hvil i fred.

Artikkeltags