Gå til sidens hovedinnhold

Roald Larsen ute med ny bok. Denne gangen med historier fra Magerøya

Makter og mørke mellom himmel og jord er tittelen på Roald Larsens nye bok. Dette er den 11. boken i serien om levende sagntradisjoner fra Nord-Norge.

Hovedfortellinga, som består av åtte fortellinger, er denne gang fra Finnmark, nærmere bestemt Kjelvik på Magerøya. Hviler det en forbannelse over dette fraflyttede fiskeværet på Magerøya? Ei synsk kvinne som hadde vært på befaring der en gang i 2007, uttalte til en avis etterpå at det hadde vært en veldig sterk opplevelse å besøke Kjelvik. – Jeg er ikke i tvil om at det har foregått mye grusomt i dette området, og at det spøker her, sa hun, og mente at det lå en forbannelse over stedet. De ulike delfortellingene om stedet avdekker uforklarlige og noen ganger grufulle hendelser.

Dette sier forfatteren selv om sin nye bok: «Makter og mørke mellom himmel og jord» er ellevte bok i serien «Levende sagntradisjon fra Nord-Norge». Bøkene er formet som en mystisk reise fra Øst-Finnmark til Helgelandskysten og inneholder sagn fra Nord-Norge. I denne boka finnes 58 fortellinger med ulik tematikk der vi får innblikk i det uforklarlige Nord-Norge, i gjengangernes verden og i lokale mysterier. Det finnes mange fantastiske mysterier i denne boka. Hårreisende fortellinger som holder leseren i ånde, men i tillegg er noen av historiene skrekkelig morsomme.

Hjemsøkt hytte

Etter evakueringa i 1945 bygde faren min i Kjelvik på Magerøya ei hytte, som egentlig var et tømmerhus, der jeg ble født og oppholdt meg som liten gutt, og denne hytta stod der til orkanen heiv den ut av muren rundt 1995. Hytta stod ved siden av kirkegården som i dag er fredet, og jeg tror ut fra eldre bilder å bedømme at hytta stod på det samme området som den gamle kirka hadde gjort. Kjelviks siste kirke, viet St. Nikolai, fra 1844, var åttekantet og ble helt ødelagt av en orkan i 1882. Rester av kirka ble gjenfunnet flere hundre meter oppe i fjellet. Bare kirkeklokka ble skånet, og den var sannsynligvis blitt støpt i Bremen i Tyskland i 1521 og er den eldste kirkeklokka som har hengt i noen kirke i Finnmark.

(Tidligere hadde det i tur og orden stått to andre kirker der.)

Da jeg var blitt voksen, hadde faren min en båt, en 17,5 fot Sigerfjord med tjue hester Johnson bakpå, og den båten brukte vi i familien blant annet for å komme oss til Kjelvik når det var godvær sommerstid. I juli 1973 tok jeg båten og dro på fisketur i Kjelvik-området, og sammen med meg var ei jente som het Birgit. Så høvde det seg slik at vi var og fisket nedenfor Kjelvik. Det var i en varm periode, sol og stille, så det var ikke et vindpust på havet. Vi fant ut at vi skulle gå på land i Kjelvik, for hun hadde aldri vært der før. Det var nå helst jeg som kom på denne ideen, for hun hadde hørt av folk at det spøkte her og hadde i utgangspunktet ikke så veldig lyst til å besøke stedet. – Ta det no bare med ro, sa jeg, – vi bruke å være der på hytta, det er ikke nokka å være redd for.

Vi la båten til i fortøyninga ved kai og gikk opp til hytta. Hytta til faren min hadde en veldig tjukk grunnmur på rundt 60 cm, og halve muren stod nede i bakken, men innvendig var det full høyde. Inne i selve hytta var det ei luke i gulvet til å åpne for å kunne gå ned stigen og komme seg i kjelleren dersom du hadde noe der å gjøre da, for det var en rå vaskekjeller i den hytta, og der nede kunne du for eksempel ikke lagre verktøy og metaller, da de ville komme til å ruste. I våre dager ønsker vi gjerne å bruke kjelleren enten til ekstra oppholdsrom eller til oppbevaring av ting, og da gjelder det å holde den tørr, blant annet ville det i dette tilfellet ha vært nødvendig at man la ny drensledning og knotteplast utenpå veggene og fylt på med drenerende masser, men slik var ikke vanlig at man gjorde den gang.

For å komme inn i hytta hadde vi hivd en noe gammel og rusten nøkkel som passet til eldre låskasser, oppi takrenna, og nå hentet jeg den og låste opp og lot nøkkelen stå mens jeg selv gikk inn i den første av to ganger.

–Kom no, sa jeg til Birgit, for hun ble stående på trappa.

– Kom no inn, insisterte jeg, – det er ikke nokka å være redd for.

Da fikk jeg henne inn i første gangen. Så åpnet jeg døra til den andre gangen der denne luka i gulvet var, og gikk inn der.

– Kom no, sa jeg.

– Nei, æ har ikke løst.

– Slutt å tøve, her er ingenting å være redd for.

I det samme jeg sa det, løftet til min forskrekkelse gulvet seg opp under føttene mine.

Tenk deg hvis noen står nede kjelleren og slår hardt med ei slegge opp imot en takbjelke sett ut fra kjellerens ståsted, men som for meg blir en gulvbjelke rett under det gulvet som jeg står på. Det var akkurat det som skjedde. Det var tre slag, og gulvet løftet seg. Tre bom, bom, bom. Og det som deretter skjedde, var at jeg var nede på veien før hun var ute av gangen. Jeg sprang nesten igjennom henne, og jeg har aldri før opplevd et så sterkt fysisk nærvær med åndsmakter eller hva det nå var, det som var der.

Etterpå kom problemet med å få ytterdøra låst, for døra svingte innover i gangen da den åpnet seg, og ingen av oss torde å gå inn og ta tak i handtaket. Det endte med at jeg holdt meg i hyttekarmen og rykket døra til meg slik at jeg fikk den låst, og denne prosessen var ikke noe artig i det hele tatt, for å si det mildt.

Etterpå pratet vi jo om det som hadde skjedd, men ingen av oss to kunne komme med noen god logisk forklaring på det inntrufne. Det var jo ingen der nede. Det fantes bare én nøkkel, så det skulle i utgangspunktet ikke gå an at noen kunne være der nede i kjelleren samtidig som døra til hytta var låst og nøkkelen lå oppi takrenna. Nå var riktig nok dette en standard nøkkel, som noen og enhver kunne skaffe seg, men da reiser spørsmålet seg:

Hvem ville sitte i denne råe kjelleren uten lys og vente på at noen ville komme slik at vedkommende skulle kunne slå i takbjelken med ei slegge? Jeg har i alle fall ingen god forklaring på det hele.

I 2002 hadde jeg en rar drøm om denne hytta ved kirkegården. I virkeligheten eksisterte den ikke lenger, men i drømmen stod den fortsatt der. I drømmen var jeg inne i hytta sammen med noen andre, men hvem det var, husker jeg ikke lenger. Så ville jeg tisse og gikk ut, og da jeg var i enden av den avlange hytta, stilte jeg meg i gresset der og gjorde mitt fornødne. Da jeg akkurat var ferdig, fikk jeg øye på ei ung jente, rundt 16- 17 år, i en blomstret kjole og med lyst langt hår. Hun så på meg en stund– før hun nærmest hvisket: – GRAVPLASS, GRAVPLASS.

Så forsvant hun bare, og da våknet jeg. Jeg husker at da var jeg redd. Jeg syntes at det var en rar og foruroligende drøm. Ut fra gamle bilder jeg har sett, har kirke-gården vært mye større enn den er nå. Det er dermed sannsynlig at der grunnmuren til hytta stod, kunne kirkegården opprinnelig ha strakt seg til eller vært en del av, i det siste tilfellet betyr det at muren kunne ha stått på et sted som en gang var en kirkegård.

Sagnet «Hjemsøkt hytte» er hentet fra boka Makter og mørke mellom himmel og jord av Roald Larsen.