Gå til sidens hovedinnhold

Så galt kan det gå

«Vi får mer robuste fagmiljø som bedre kan møte framtidas utfordringer og muligheter.»

Ukeslutt

(iFinnmark)

Du har sikkert hørt den før. Eksemplene er mange. Om hvor bra alt blir bare det omorganiseres, noe som ofte er det samme som sentralisering, for ikke å si sniksentralisering. I dette tilfellet handler det om Kystverket. De innledende ord er direkte sitat fra kystdirektør Einar Vik Arset.

Dessverre har det gått under radaren til mediene at Kystverket har omorganisert. Regionkontorene er erstattet av det de kaller virksomhetsområder eller funksjoner. Resultatet er ikke bare færre ansatte i Honningsvåg, men også at Kystverket har mistet viktig kompetanse om havnene i Finnmark.

Fram til årsskiftet var regionkontoret for Troms og Finnmark i Honningsvåg. Da ble virksomheten delt i fire landsdekkende virksomhetsområdet, mye likt det man har gjort med Statens vegvesen, bortsett fra at der heter det divisjoner. En langt viktigere forskjell er at Kystverkets omorganisering aldri ble konsekvensutredet, noe man tydelig ser i dag. Endringen kom etter påtrykk og bestilling fra Samferdselsdepartementet, da ledet av statsråd fra Frp. Det var innfallsmetoden på sitt verste.

Underveis i omorganiseringen fikk en rekke ansatte beskjed om at de måtte flytte på seg i løpet av maks to år. For å få det robust nok, skulle noen av fagmiljøene samles. Og det i ei tid der mye skjer på nett. Ikke minst har koronapandemien lært oss at mye kan skje digitalt, spesielt møter av alle slag. Men det er ikke robust nok for kystdirektøren og departementet, må vite.

Det ble gitt unntak for dem over 62 år. De kunne ha samme kontorsted til de går av. Så ble alderen endret til 60 år. Deretter ga man unntak for spesielle tilfeller. Til slutt satt man igjen med tre (!) ansatte som fikk valget mellom flytting eller si opp. To i Honningsvåg og én i Haugesund. Ingen av de to i Honningsvåg har takket ja til «tilbudet» om flytting til et mer robust fagmiljø i Kabelvåg i Lofoten der utbyggingsavdelingen er.

Jeg vet ikke om kystdirektøren tenkte at han måtte vise litt handlekraft siden flytting/oppsigelse ble presset gjennom, at ikke alle kunne unndra seg flytting, eller om det var et bevisst forsøk på slanking av organisasjonen. For en viktig del av omorganiseringen, er at etaten skal slankes.

Da spiller det tydeligvis ingen rolle at det er bortimot en dagsreise å dra fra Kabelvåg til Finnmark med fly. De aktuelle melkeruter tar sin tid, og de er kostbare. Dessuten rimer det dårlig med at det skal tas nødvendig miljøhensyn.

Cato Solberg (47) jobber nå sine siste dager som senioringeniør i Kystverket med kontorsted Honningsvåg. Der har han vært siden 1998 med unntak av fire år. Selv om Solberg er fra Lofoten, vil han ikke flytte til Kabelvåg. Han trives godt i Honningsvåg og vil fortsatt bo der. Omtrent samtidig med at flytteordren kom, ble det ei ledig ingeniørstilling i Nordkapp kommune. Solberg søkte og fikk jobben.

– Jeg har trivdes godt i jobben og hadde ikke noe ønske om å slutte i Kystverket. Men ettersom det er få aktuelle jobber for meg her, måtte jeg benytte muligheten nå, ikke avvente i håp om annen stilling i Kystverket i Honningsvåg i løpet av toårsfristen. Og det er ingen garanti for at stillinger forblir i Honningsvåg når noen slutter, sier Solberg.

I kommunen skal han jobbe med vann og avløp, og dessuten med entrepriser. Han tror det blir en helt grei jobb.

Arnt Edmund Ofstad (53) er den andre i Honningsvåg som fikk flyttebeskjed, noe som var helt uaktuelt å etterkomme. Han har litt kortere fartstid i Kystverket enn Solberg. For Ofstad løste det seg ved at det ble en annen stilling ledig i Honningsvåg. Ikke med planlegging av moloer, mudring og annet i fiskerihavner og farleder, men med fyr og sjømerker.

Både Solberg og Ofstad er bekymret over at lokalkunnskapen de har opparbeidet om havnene og havnene i Finnmark og Troms, nå blir borte. Ingen andre har den kompetansen, og ingen andre har det samme eierforholdet til planlagte/potensielle prosjekt. De to har i hovedsak jobbet med planlegging av molo- og mudringsprosjekt, og de nyter stor respekt rundt om i kommunene. Ikke minst har nærheten til havnene/kommunene hatt betydning.

Jeg har selvsagt spurt toppledelsen i Kystverket, som i sin helhet er sentralisert til Ålesund, om hvorfor det er fornuftig å påtvinge ansatte flytting. Informasjonsavdelingen har sendt følgende svar:

«I den tidligere regionmodellen var planleggerne i utbyggingsnettverket geografisk plassert ved Kystverkets fem regioner. Deres oppgaver var knyttet til tidligfaseplanlegging i den enkelte region. I ny organisering er disse oppgavene underlagt Utbyggingsavdelingen som er lokalisert i Kabelvåg. Utbyggingsavdelingen inngår i virksomhetsområdet for transport, havn og farled. I omorganiseringen har en viktig målsetting vært å sikre og utvikle robuste og profesjonelle fagmiljø. Å samle utbyggingsnettverket er vurdert som en faktor for å nå dette målet. I tillegg vil endringen bidra til bedre samordning og en mer optimal ressursutnyttelse.

Kystverket er trygg på at Utbyggingsavdelingen vil sikre en forsvarlig oppfølging av sine oppgaver langs hele kysten, til tross for geografiske avstander, og det vil være fordeler med at Kystverket ser større geografiske områder i sammenheng, helt fra utrednings/planleggingsfasen av utbyggingsprosjektene.»

Omorganiseringen av Kystverket startet allerede i 2014. Frp var kommet i regjering. Én av fanesakene var at Kystverket ikke lenger skulle ha hånd om fiskerihavnene. Ett av alternativene i Nasjonal havnestrategi var at kommunene skulle overta. Det skjedde ikke den gang, men det ble visse endringer fra 2015 som følge av daværende omorganisering. Så langt hadde regionkontorene egne budsjett for alt, og de bestilte utbyggingsoppdrag fra Kabelvåg i henhold til budsjettrammene.

Men fra 2015 ble mye av pengene flyttet til Kabelvåg. Den lokale styring ble borte i stor grad, og forutsigbarheten forsvant for kommunene. Så kom den store endringen da det i 2017 ble vedtatt, som del av regionreformen, at fiskerihavnene skulle overføres til fylkeskommunene. Departementet og daværende kystdirektør Kirsti Slotsvik stoppet da all videre planlegging av nye prosjekt og gamle prosjekt (formelt fra 1. januar 2018), selv om reformen skulle tre i kraft først fra 2020. I Honningsvåg fikk de i 2017 fullføre noe av det de var startet på, om enn ikke uten kamp.

Som del av reformen ble alt av fiskerihavnprosjekt tatt ut av Nasjonal transportplan (NTP). Dette gjelder blant andre ferdig planlagte prosjekt i Vardø og Kjøllefjord. Men som kjent har de fire nordligste fylkene nektet å ta imot fiskerihavnene. Dette fordi medgiften er altfor beskjeden. Konsekvensene av uenigheten er at fiskerihavner flest har falt mellom alle stoler, selvsagt til stor fortvilelse rundt om i kommunene. Det hører med at en håndfull av dem som var i NTP, har fått lov til å forskuttere. Andre har fått penger til planlegging. Resten står på ei lang liste som ikke er rørt siden 2017.

Samferdselsminister Knut Arild Hareide har, klokt nok, skjønt at departementet har en dårlig sak overfor de fire fylkene. I forsøk på å finne løsning på den fastlåste situasjonen, har statsråden åpnet for å ta enkelte av fiskerihavnene, inn i NTP igjen. Dette er i tråd med et flertall i samferdselskomiteen på Stortinget. I en merknad til regjeringen ber man om dette, og to prosjekt i henholdsvis Vardø og Kiberg er brukt som eksempel.

I forrige måned uttalte Hareide til iFinnmark at i den grad slike havneprosjekt tas inn igjen i NTP, blir det en oppgave for Kystverket. Samtidig har man altså der klart å kvitte seg med dem som har størst kompetanse på Finnmark og Troms. For å illustrere hvordan dette kan slå ut, har jeg et helt konkret og ferskt eksempel.

Da iFinnmark i forrige måned lagde en reportasje om Torhop havn, ett nesten ferdig planlagt prosjekt med mudring og molobygging, var det nødvendig med detaljopplysninger. Jeg ringte til Kabelvåg for å spørre. Der var det ingen som uten videre kjente til prosjektet, de måtte lete for å finne ut. Da ba jeg pent om lov til å spørre Ofstad, selv om han ikke jobber med slikt lenger. Dette ble innvilget. Og Ofstad hadde full kontroll.

Internt i Kystverket er det ingen stor hemmelighet at ledelsen i Kabelvåg gjerne skulle beholdt Ofstad og Solberg, og det selv om de satt i Honningsvåg. Fornuftig nok var man mest opptatt av å beholde en unik kompetanse, men det fikk man ikke gehør for fra Ålesund.

Så langt er antall ansatte i Honningsvåg redusert med kun én, fra 43 til 42. Dette ifølge opplysninger fra informasjonsavdelingen. I tillegg kommer lostjenesten som ikke er berørt.

Det de imidlertid ikke fortalte, var at flere av de 42 stillingene, kan bli flyttet når dagens ansatte slutter. Det er del av omorganiseringen.

Er det så noen grunn til å frykte at Finnmark rammes av omorganiseringen utover det som allerede er nevnt. Mitt svar er ja. I Nordland er det en rekke større prosjekt som venter på tur. Disse er Kabelvåg-kontoret ventelig godt orientert om. Samtidig er det ingen som fyller rollen til Ofstad og Solberg i Honningsvåg. De har selvsagt vært viktige pådrivere for prosjekter i Finnmark og Troms. Det kan altså bli mye Nordland framover.

Videre vil vi ventelig se at det blir færre ansatte i Honningsvåg. Også der vil man merke kystdirektørens ord om at de skal bli mer kostnadseffektive i tillegg til en mer robust organisasjon.

Det er lett å skjønne ordføreren i Finnmark som kom med følgende hjertesukk: «Jeg hater ordet robust!»

Tyngre er det å forstå at ikke flere politikere har vært på banen, spesielt Nordkapp-ordføreren som har permisjon fra nettopp Kystverket og helt sikkert er godt orientert.

Kommentarer til denne saken