Tilsvar til Oddmund Eriksen, SV-medlem, Sortland

Oddmund Enoksen har den siste tiden hatt et innlegg på trykk i flere aviser hvor Naturvernforbundet og Natur og Ungdom anklages for å spre usannheter om innholdet i gruveavgangen fra Nussirs foreslåtte gruveprosjekt.

Saken handler om mengden kobber gruven vil tilføre Repparfjord. Er det snakk om et årlig utslipp på 1340 tonn kobber, som kommuniseres av aktivistene i leiren, eller er det snakk om 40 kilo per år, som Enoksen fremhever i sitt innlegg?

Det er visselig stor forskjell på 1340 tonn og 40 kilo. Hvorfor har vi i miljøbevegelsen og Enoksen kommet frem til så forskjellige tall?

Årsaken til forskjellene er at vi snakker om ulike ting. Snakker vi om mengden som tilføres fjorden, eller mengdene som vil løses opp i vannet? Enoksens tall på 40 kilo kobber stammer fra konsekvensutredningen som ble utført av Akvaplan-niva i 2011 på bestilling fra Nussir, som et vedlegg til deres søknad om gruvedrift. I denne rapporten anslår de at mellom 31 og 650 kilo kobber vil lekke ut fra deponiet hvert år.

Miljøbevegelsens 1340 tonn kobber er hvor mange tonn kobber som faktisk finnes i massene som årlig skal dumpes i Repparfjord. Det er ingen faglig uenighet om at de finmalte massene som skal dumpes i Repparfjord inneholder store mengder metaller. Når vi fremhever det faktiske innholdet i det som skal dumpes i Repparfjord så er ikke dette urederlig, for det er jo unektelig det som skal ende opp i fjorden.


Naturvernforbundet og Natur og Ungdom kjemper for å forby sjødeponering av gruveavfall fordi vi er svært bekymret for hvordan slik avfallsdumping påvirker sjøbunnen og dyrene som lever der, og som dermed også vil påvirke resten av livet i fjorden. For naturen er som kjent et system hvor alt henger sammen med alt. Fisken som svømmer i havoverflaten, har sin skjebne knyttet sammen med fjærmarken som lever i sjøbunnen.

Havforskningsinstituttets høringssvar fra 2012 til Nussirs foreslåtte planer tegner et dystert bilde. For kobberet som gradvis løser seg opp i sjøvannet vil ikke bli jevnt spredd i hele fjorden. Det vil heller være snakk om en gradient i kobberinnhold: fra svært høyt nede i sedimentene, som vil dannes på toppen av avfallshaugen, til en gradvis lavere konsentrasjon utover i vannmassene. For dyr som er avhengig av å leve nede i, eller oppå havbunnen vil disse konsentrasjonene være svært skadelige.

Hvis deponiet i Repparfjord blir gjennomført, kan Havforskningsinstituttet fortelle oss at den giftige utlekkingen fra avfallshaugen er forventet å vedvare i flere hundre år etter at deponeringen er avsluttet.

Er det dette som skal være gaven til fremtidens innbyggere ved Repparfjord? Vi kan ikke godta en bevisst og villet forurensing av en viktig og artsrik fjord!