Gå til sidens hovedinnhold

Vi står han av…eller?

Laptopen har endelig fått fylt opp batteriet, det er lys i pæra, og huset føles behagelig lunkent igjen. I går nærmet vi oss tredje døgnet uten strøm, og savnet etter Netflix, nykvernet kaffe, varme fra panelovnen og elektrisk lys begynte å bli merkbart.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Men nå er strømmen tilbake igjen, hvor lenge er inntil videre et åpent spørsmål. Mens media tidligere i uka lagde store oppslag om dagbladets anmelder og TIX satt vi godt innpakket i ullpledd og hørte på stormen som slo i veggene. Ikke så ille egentlig, litt som å være på hytta. Radioen funket ikke siden vi har blitt tvunget over til DAB, og SMS-systemene til kraftlaget var nede, så nyheter fikk vi over mobilnettet og sosiale media. Men der sto det altså mest om TIX. Misforstå meg rett, han er sikkert en fin fyr, og jeg skal innrømme at låta hans har festa seg i hjernebarken på meg også.

Men altså… den saken tok litt av, gjorde den ikke?

Man føler seg unektelig litt glemt av omverdenen, ikke at det er noe nytt, vi er tross alt ikke mange sjelene her oppe – i det store bildet ganske uviktige kanskje? Dessuten er vi stort sett sjølberga. Vi står han av. Før jeg flyttet til Nordkyn betydde ikke vær og værmelding så mye for meg, blir det sol eller regn, pluss eller minus?

Etter 13 år på toppen av Norge har jeg forstått behovet for litt mer informasjon. Jada, det har vært kaldt i vinter der du bor også, jeg vet det. Men vet du hva et tosifret antall minusgrader kombinert med liten storm betyr?

Et hint: Det er j***** kaldt!

Da strømmen forsvant fyrte vi opp i ovnen, tente stearinlys og flyttet soverommet på stua så vi ikke trengte å varme opp hele huset. Alt av veier var stengt, så det var bare å glemme å kjøre på besøk til noen som var bedre stilt enn oss. Vi lo litt da kokevarselet fra kommunen kom. Vannverket har ikke strøm det heller.

Jaja, vedovnen kan brukes til det og.

Til tross for at stormen gjorde det isende kaldt både inne og ute, ble hjertevarmen godt synlig i sosiale media. Folk tilbydde ved, overnatting og noe varmt å drikke til dem som hadde behov. Butikkene åpnet dørene så folk fikk tak i gassovner, turkjeler og ved.

Mens vi lagde varme ostesmørbrød til kvelds gikk tankene til de som måtte på jobb i uværet.

Lebesby er en kraftkommune, og takket være mannskapet hos Nordkyn kraftlag er det sjelden vi er fri for strøm i lengere perioder. Slagordet sier sitt «I uvær og blæst, Nordkyn Kraftlag e bæst».

Kraftlaget har dessuten et vannkraftverk som kan kobles inn dersom det skulle bli feil på hovedlinja så vi er godt stilt. Dessverre har vi behov for litt ekstra strøm når været er som nå, så denne gangen holdt det ikke. Etter hvert ble bygda vår inndelt i soner sånn at noen fikk strøm, mens andre ble fri. Kiosken tilbydde lading av mobiler og hotellet inviterte til gratis dusj.

På Facebook vitset vi over hvem som kom til å trekke neste vinnerlodd i strømlotteriet, og folk som hadde hatt strøm en periode unnet faktisk andre muligheten til noen etterlengtede timer med varme og lys. Knapphet på ressurser går bra så lenge vi deler broderlig.

Vi står han av, sammen.

Litt rart akkurat det der. I Norge er det tilsynelatende knapphet på ressurser. Det er i hvert fall jævla dyrt alt sammen. Så da kan vi ikke bygge nye skoler eller fikse veier.

I fordelingen av ressurser står vi plutselig mot hverandre der vi burde stå samlet. Det er fristende å tro at dette er resultatet av en villet politikk, splitt og hersk. Og lokalpolitikerne biter på.

Et eksempel er sykehussaken som har preget forholdet mellom Alta og Hammerfest i årevis. Nå har politikerne i Alta ymtet frampå at de kanskje heller vil bli en del av Troms dersom det uønskede storfylket Troms og Finnmark deles opp igjen.

De får det sikkert mye bedre der…eller?

Det ligger sannsynligvis mer til grunn enn et sykehus, men det er fascinerende hvordan saker som dette hauser opp en debatt som egentlig er ganske meningsløs. Hvis vi som region hadde stått samlet ville vi vært langt sterkere, men neida, vi krangler heller.

Her er det ikke snakk om å unne naboen litt strøm.

Samtidig dundrer sentraliseringslokomotivet videre – vi har riktignok ikke noe jernbane her oppe – for det er det jo ikke penger til, men du skjønner hva jeg mener.

Folketallet i nord synker i takt med temperaturen i huset etter at strømmen ble koblet ut igjen. Vi føder for få unger, ungdommen flytter bort og innvandringen er for lav. Det diskuteres hva som må til for å snu trenden, og om det i det hele tatt er mulig, eller vits.

Rekrutteringen til primærnæringer som fiskeri har hatt en liten oppsving og flere unge har blitt lokket til det som er landets farligste – men også potensielt luksuriøse yrke- nemlig fisker.

I den sammenheng blir det etter hvert mer og mer tydelig hva slags politikk som ligger skjult bak garnrenna. Der fiske tidligere helst ble regnet som et fysisk krevende yrke, blir det nå stadig mer byråkratisert. Det skal rapporteres og registreres, regelendringer skjer over natta og svindyre nyinvesteringer kreves dersom man skal få delta.

Kanskje skulle man gjort sjarkfisker om til en masterutdanning sånn at fiskerne fikk respekten de fortjener? For mastersjuka har for lengst tatt over landet vårt.

Dessverre sitter folka med utdanning høyere opp i systemet, de lusker i korridorene og lar kapitalen lede veien videre til nye endringer og tiltak skjult bak gode intensjoner om fellesskapets beste. Samtidig sitter fiskeren der mellom sjøværene og undres på hva som blir det neste. Om det vil være mulig å selge sjarken når regelverket har tatt knekken på den siste fiskelysta, og om det er på den måten trålflåten og rederne skal sikre seg en enda større andel av norsk fisk. Fisk som kan videreforedles i Kina. For det er jo billigst, selv om fiskevær dør.

Det skal være lys i husan sa Helga Pedersen da hun var fiskeriminister for noen år tilbake, men det blir vanskelig om ikke naboen unner deg litt strøm.

Man kan faktisk finne på mye annet enn å fiske her oppe også. Det er bare synd at mange ikke vet om det. Regjerningens nordområdemelding ble presentert med reinskinn og sprakende bål, ordentlig koselig så det ut.

For det er jo sånn det er her oppe, ikke sant?

Ja så lenge været er bra selvfølgelig, det hadde ikke vært trivelig rundt bålet tidligere denne uka for å si det sånn… Uansett, nord er vilt, vakkert og eksotisk, og kanskje verdt et praksisår.

Men å bo der permanent blir for spesielt. Bare spør regjeringa. Vi som faktisk bor her er vel kanskje også litt spesielle, det skal litt til for å vippe oss av sparken og vi elsker det ekstreme. Forresten, ikke alltid, noen ganger lurer også vi på hvorfor vi gidder å utsette oss for det livet her. Men det går heldigvis over, akkurat som storm og strømbrudd. Og så kan vi jo snakke med naboen om det, felles skjebne, felles trøst.

Fellesskapet i nord er unikt og i hverdagen er det folket som betyr aller mest.

Kirkenes Puckers ble nylig nominert til fredsprisen for sitt folk til folk arbeid i Barentsregionen. En nydelig historie om mennesker.

Men de vinner neppe. Folk til folk høres bra ut i taler, men på storpolitikkens alter har det mindre betydning hva en liten gruppe mennesker helt nord finner på. I hvert fall så lenge gruppa ikke blir for stor. Og det kan enkelt forhindres ved å skape litt splid.

Det sies at mening skapes der folk møtes. I små samfunn er det kort mellom møtene, og det burde være enkelt å nå fram. Beklageligvis er vi i noen tilfeller vår egen verste fiende. Hvis vi ønsker at de unge skal bli boende må vi la dem slippe til, men hvilke ungdommer tør å stikke nesa fram hvis prisen er sjikane og utskjelling?

Lokalpolitikken fremstår i noen tilfeller som noen skikkelige ormebol - vi har forresten ikke orm her, og det synes jeg trekker opp – men det var en avsporing.

I lokalpolitikken kan små saker fort bli veldig store, enten det gjelder tomta til et søppelanlegg, parkering ved en turistattraksjon, plassering av et sykehus, eller om man er for eller imot oppdrett og vindkraft. Viktige saker, ja, men fortsatt ganske små.

Skal vi fortsette å la de små sakene overskygge de store?

Sola skinner på fjellsida, og livet i bygda begynner å normaliseres. De fleste har fått strømmen tilbake, men dersom noen fortsatt er fri kan de få litt fra meg. Jeg klarer meg faktisk fint uten varmekabler, vaskemaskin, TV og internett en stund til.

Vi har kanskje mindre enn vi skulle ønske, men det er tross alt nok til at alle kan få ladet batteriene og få varme i kroppen hvis vi deler rettferdig. Da står vi han av den hær gangen og.